For en magisk Vuelta Tomasz Marczynski (Lotto Soudal) har hatt så langt. Bare se for deg følgende: Du sitter på sykkelen hele livet, og hanker inn nasjonale titler og bokfører andre gode resultater. Men, av en eller annen grunn haler du aldri i land en Grand Tour-etappe. Så fyller du 33 år, og dine beste år ligger bak deg. Yngre krefter kommer opp og frem, og vil ha sin del av rampelys og pallplasseringer. Vel, la dem vente må Marczynski ha tenkt. Den polske rytteren kom til Spania i sitt livs form, noe han til gangs har bevist på den 6. og 12. etappen. Og det er på ingen måte over ennå. Med seks dager igjen av konkurransen, og med den roen og selvtilliten etappeseirene har gitt, har han øynene festet på hat-trick. Sykkelsonen.com hadde sjansen til å snakke eksklusivt med ham om ambisjonene og livet i Lotto Soudal.
Sykkelsonen: Hadde du sett for deg å vinne to etapper i årets Vuelta – i en alder av 33 år?
Tomasz Marczynski: For å være ærlig; nei. Jeg tok turen til Spania med håp om det beste. Jeg har følt meg bra, og med litt flaks ville jeg forsøke å hevde meg. Men, jeg forventet på ingen måte å vinne to etapper.
Sykkelsonen: Du gikk seirende ut på den 6. etappen i Sagunt og den 12. i Anteguera. Hvor forskjellig var disse etappene, og hvilken taktikk valgte du?
Tomasz Marczynski: Jeg vant begge etappene etter brudd. På den sjette etappen var det en sprint mellom tre ryttere, mens på den 12. dagen bestemte jeg meg for å forsøke på egenhånd. Det var da jeg kjempet mot farlige motstandere som Jose Joaquin Rojas (Movistar) og Omar Fraile (Dimension Data). Dette er raske herrer, og jeg ville ikke ta risikoen på å havne i en spurt med slike navn. Ikke at det er noe galt med mine egne bein, men det ville blitt for farlig med en sluttspurt. Derfor angrep jeg på den siste stigningen og tok etappeseieren. Den 6. etappen var en kamp frem til den siste meteren, mens jeg hadde tid for meg selv før jeg passerte målstreken på den 12.
Sykkelsonen: Hvilken av seirene smakte best, og hvorfor?
Tomasz Marczynski: Det er to forskjellige etapper vi snakker om, men jeg likte begge gevinstene. Den første var viktigst, ettersom det var min første Grand Tour-etappe. Jeg visste jeg kunne vinne den 12. etappen også, ettersom jeg allerede hadde sikret meg et godt resultat. Det ga meg ro og fokus på å gi alt også i Antequera, ettersom jeg følte mindre press.
Sykkelsonen: Det du sier er at seieren på den 6. etappen hjalp deg til den andre triumfen psykologisk?
Tomasz Marczynski: Ja, absolutt. Men, jeg måtte uansett jobbe hardt for den andre seieren også, og jeg mener selv jeg har bevist at jeg er den beste rytteren når vi snakker om brudd. Den siste stigningen skilte klinten fra hveten, og jeg fortjente å vinne.
Sykkelsonen: Kan du ta din tredje etappeseier i løpet av den tredje uka?
Tomasz Marczynski: Det er et par etapper igjen på menyen som passer meg. Jeg er avslappet og akter å forsøke meg. Så må jeg samtidig håpe på litt flaks igjen. Jeg er i god form, så se opp!
Sykkelsonen: Hvordan vil du beskrive deg selv som rytter? Og hva er rollen din på Lotto Soudal-laget?
Tomasz Marczynski: Jeg vil beskrive meg selv som en nokså komplett rytter – en potet som er nyttig for laget. Det innebærer at jeg kan jobbe hardt for lagkameratene mine i classics-sammenheng. Spesielt i den første delen av sesongen, hvor det handlet om Tim Wellens, kunne han stole på meg. Jeg kan også hjelpe sprintere til en god posisjon, eller gjøre det godt på fjelletappene for å assistere sammenlagthåpene våre. Innad i laget er jeg vel en som liker å skape god stemning. Det handler om latter og spøk. Vi har det gøy sammen, og alle får meg til å føle meg betydningsfull både som rytter og som person.
Sykkelsonen: Lotto Soudal er navn med historisk sus – et lag som har kjørt profesjonelt siden 1985. Betyr det noe spesielt å bære trøya?
Tomasz Marczynski: Når du kjører for et World Tour-lag, betyr det at du har nådd toppen. Alle lagene er veldig profesjonelle. Lotto Soudal har likevel tradisjonene; det eldste laget av dem alle. Det er et fantastisk lag, og det beste jeg personlig har syklet for. Her føler jeg meg godt ivaretatt, og jeg håper å bli værende så lenge som mulig.
Sykkelsonen: Du har syklet Giro d’Italia og Vueltaen i år. Hvordan vil du sammenligne disse konkurransene?
Tomasz Marczynski: Det er forskjellige konkurranser vi snakker om, og det er vrient å skulle sammenligne dem. Hver av dem har en egen atmosfære og særpreg. Jeg har bodd i Spania i nesten fem år, så det er som å kjøre på hjemmebane her. Gårsdagens etappe gikk 5 kilometer fra huset mitt, og mange venner var på plass for å heie meg frem. Tidligere har jeg også bodd i både Toscana og Roma, så det er alltid morsomt å være på gamle trakter. Jeg elsker både Giroen og Vueltaen.
Sykkelsonen: Hvor glad er du for at Madrid kun er en uke unna?
Tomasz Marczynski: Jeg føler meg strålende, og henter meg kjapt inn. Alt har gått veldig bra så langt, selv om man selvsagt merker to harde uker på kroppen. Det vil ikke bli hardkjør fra min side på tempoetappen, slik at jeg på mange måter får en ekstra hviledag. Den siste etappen er på sin side mer som en formalitet å regne. Det betyr at jeg reelt sett kun har fire etapper foran meg. Forventningene knyttet til de neste dagene er definitivt høyere enn lettelsen over at vi snart er i Madrid.
